Brødre av samtiden

Det er en av de stille formiddagene på Tjuvholmen. En kald vind får fjorden til å kruse seg. To karer står på terrassen utenfor Vingen bar på Astrup Fearnley Museet og betrakter tre turister som fotograferer den fargerike, tredelte skulpturen «Spalt» av Franz West.

Turistene legger ikke merke til de to mennene som ser på dem, vet ikke at de er Olav og Frederik Selvaag, som har gitt parken som en gave til Oslo by.

– Vi smugkikker alltid på folk her ute og ser hvordan de beveger seg mellom kunstverkene. Det er fint å se hvor populær skulpturparken er blitt. Ikke bare på grunn av kunsten, men folk kommer for badestranden og for å ligge på gresset. På den måten er det mange som får et forhold til samtidskunsten.

Utstillingen

De siste 20 årene har Olav Hindahl Selvaag (48) og Gunnar Frederik Selvaag (42) bygd opp en betydelig samling av samtidskunst. Da de ble spurt om å vise deler av samlingen i utstillingen «I Still Believe in Miracles» på Astrup Fearnley Museet, var det lett å si ja.

– Det å koble skulpturene vi har her i Skulpturparken på Tjuvholmen, med kunst vi har spredt mange andre steder, var en kul greie, sier Frederik Selvaag.

Farfar i bronse

Sentralt plassert på Tjuvholmen står mannen Olav og Frederik bare kaller farfar. Olav Selvaag, grunnleggeren av det familieeide bygge-, eiendoms- og investeringsselskapet, døde i 2002, 89 år gammel. Nå står han støpt i bronse, med løs dressjakke, venstrehånden stukket godt ned i bukselommen og ansiktet vendt mot byen og folkene som kommer til Tjuvholmen.

– Farfar var atletisk og kraftig av natur. Du ser det på skulpturen at han var en mann med kraft, sier Frederik.

– Jeg synes han ser så vennlig ut der han står og skuer nedover gaten og ønsker velkommen. Det er absolutt mye farfar i den skulpturen, sier Olav.

– Når jeg er her med barna mine på sju og ti år, spør og graver de og vil at jeg skal fortelle om ham, for de fikk aldri møte ham. Vi er veldig stolte av farfar og alt han sto for, sier Frederik.

Smilehull i hverdagen

Selvaag var et navn som for alvor ble kjent for nordmenn i etterkrigstidens bolignød og materialmangel. Den unge ingeniøren Olav Selvaag fra Lista ga seg selv et samfunnsoppdrag: Bygge billig og godt for dem som hadde begrenset med penger. For 70 år siden reiste han det første Selvaaghuset. Et lite trehus på Ekeberg i Oslo. Han bygde det for å vise hvor ubrukelig han mente datidens bygningslov var, og for å demonstrere at det fint gikk an å bygge et godt hus til én tredjedel av prisen av hva tilsvarende boliger kostet.

I boken «Folkets boligbygger» er han beskrevet som en handlingens mann som hjalp et hardt prøvet folk. Og en stridens mann, fordømt av motstanderne for å ødelegge standard og kvalitet. Olav Selvaag ønsket ikke bare å bygge boliger til folket, han ønsket noe mer. Han ville også gi beboerne et smilehull i hverdagen i form av kunst. De første skulpturene ble utplassert i 1958, da han overrasket alle med 23 skulpturer til åpningen av det nye senteret på Veitvet.

– Vi er vokst opp med at det er fint å dele kunst i det offentlige rom. Det skiller oss nok fra mange andre samlere. Når vi nå stiller ut deler av vår private samling, også kunst vi har hjemme, føles det ikke merkelig, vi har alltid lånt ut verk fra samlingen, sier Olav.

Mot det moderne

Gjennom tre generasjoner har Selvaag satt ut flere enn 600 skulpturer og kunstverk i sine nærings- og boligprosjekter. Flere hundre tusen mennesker har bodd i en Selvaag-bolig og har vokst opp med en bronseskulptur i nabolaget. Mange forbinder derfor Selvaag med figurativ kunst.

– Det kunstneriske uttrykket, preferansene og interessen for moderne kunst har utviklet seg med oss, så det at vi nå kan vise en større bredde, er utrolig spennende, sier Olav.

– Det vi har til felles med far og farfars samling, er begeistringen for skulpturer, sier Frederik.

På Tjuvholmen, der himmelen er høy og fjorden vid, får lyset fritt spillerom, både gjennom de gråeste og de blåeste dagene.

– Det som er spesielt med skulpturer, er at de forandrer seg med forskjellige lysforhold, de ser ikke like ut gjennom dagens eller årstidenes løp, sier Olav.

Renzo Piano

Da havnevesenet i 2002 utlyste en konkurranse om utbyggingen av den nye bydelen på Tjuvholmen, var en del av bestillingen at området måtte inneholde en publikumsattraksjon, og gjerne et arkitektonisk landemerke, som skulle være en gave til Oslo by.

– Med dette prosjektet så vi en mulighet for å kombinere Selvaags årelange tradisjon med kunst, og vår interesse for samtidskunst.

De koblet inn sin kunstfaglige rådgiver, Peder Lund, som igjen fikk Louisianas museumsdirektør Poul Erik Tøjner med på laget. Sammen klarte de å overtale den italienske stjernearkitekten Renzo Piano til å tegne både Astrup Fearnley Museet og skulpturparken utenfor.

– Det var en lærerik prosess. Sammen med Renzo Piano reiste vi rundt og møtte alle kunstnerne og snakket om hvordan skulpturene skulle stå. Vi snakket om hvor folk kom til å bevege seg, hvor solen sto og hvor vinden blåste. Vi fikk være haleheng og oppleve mestere på hvert sitt felt. Det var utrolig spennende å få se hvordan de jobbet for at vi skulle kunne utnytte kunsten og arkitekturen på best mulig måte, sier Olav.

– Det er interessant å snakke med kunstnerne om hvilke historier som ligger bak de ulike verkene og å forstå personene som har laget kunsten, sier Frederik.

Kjærlighet til Oslo

Renzo Piano ønsket å gjøre havneområdet på Tjuvholmen mer kupert. Louise Bourgeois verk «Eyes» er derfor plassert på en liten forhøyning på plenen.

– Renzo gjorde et fint grep, for her var det paddeflatt. Nå blir skulpturen sterkere og lettere å oppleve, sier Olav om de to bronsekulene som kneiser på kollen og skaper en ramme om utsikten til fjorden, byen og Akershus festning.

– Det er øyne, selv om min sønn på 10 år er overbevist om at det er pupper, ler Frederik.

– Det er i alle fall en dualitet i det, og det er bra, sier Olav.

– Det er hyggelig om kunst er estetisk vakkert, men det er mer spennende om det vekker følelser, om betrakteren synes det er morsomt, eller tenker: «Hvorfor i all verden?», sier Frederik.

– Men provokasjonen er ikke et mål i seg selv, sier Olav.

– Det er litt tidlig å kalle det ikoner, men disse to skulpturene, «Spalt» og «Eyes» er blitt veldig populære og brukes av mange som et bilde på nye Oslo. Kanskje vil disse skulpturene bli like betydningsfulle for Oslo som «Den lille havfrue» er for København.

Det er gått seks år siden parken åpnet og seksten år siden planleggingen startet. Og slik det ofte er når man skal gi noe til noen man er glad i: Gaven til Oslo by ble større enn det som var kravet i prospektet.

– Vi er utrolig glad i Oslo, det er vår hjemby, og her har vi i all hovedsak vår virksomhet. Det å få være med på å utvikle og utsmykke Oslo, betyr mye, sier Frederik.

Silurveien

Selvaags hovedkontor i Silurveien på Ullern i Oslo er ikke bare en arbeidsplass, men også et galleri der verdensledende samtidskunstnere er representert. Overalt, i trappeløpene, over sittegruppene og på kontorene, er det små og store kunstverk, malerier, fotokunst og skulpturer. I kantinen er en stor vegg dekket med Bjarne Melgaards skisser til kunstprosjektet «A House to Die in», som er planlagt bygget i nabolaget til kunstnerkolonien Ekely, der Munch hadde sitt kunstnerhjem. Selvaag Gruppen er grunneier og har engasjert arkitektkontoret Snøhetta til å tegne prosjektet i samarbeid med Melgaard.

I lobbyen i Silurveien henger verket «Durango» av Robert Irwin, en lysinstallasjon som dekker en hel vegg. Den består av en rekke lysrør i forskjellige farger.

Brødrene viser vei gjennom etasjene og kontorlokalene, peker og forklarer: Et sommerfugl-bilde av Damien Hirst. Cowboybilder av Richard Prince, fotografier av Jeff Burton, «Spalt model» – en mindre versjon av Franz West-verket «Spalt» på Tjuvholmen. Et Per Maning-fotografi av en sel med tittelen «Back to black». Og i vindeltrappen som forbinder to etasjer henger en fotoserie av kunstneren Nobuyoshi Araki.

– Denne var tidligere utstilt på Tatlerhuset, der kundene reagerte på de erotiske motivene. Vi fikk reaksjoner her også, så vi flyttet den. Egentlig liker vi at folk reagerer, for da møtes ikke kunsten med likegyldighet. Samtidskunst vekker et bredere spekter av følelser enn et vakkert landskapsmaleri.

Frederiks kontor ligger vegg i vegg med Olavs, pulten er plassert omtrent på samme sted. Men kunsten er forskjellig. Her henger et stort fotografi av Thomas Ruffs fra serien «Nudes».

– Det er et verk jeg synes du kan forklare, Frederik, sier Olav.

– Jeg synes det er selvforklarende, jeg. Noen vil sikkert si det er banalt. Jeg mener det er vakkert. Serien sier noe om utviklingen fra pornografiens jomfruelighet, til at alt plutselig lå åpent og tilgjengelig. Ruff ønsket å vise hvordan hele samfunnet ble endret av internett, forklarer han.

Love at first sight

Kunst er en pasjon, brødrene følger ikke en femårsplan og legger ingen strategi for samtidskunst-investeringene.

– Men da vi jobbet med skulpturparken, ble vi kanskje litt ivrige. Vi har derfor hatt en pause i innkjøp av store, internasjonale skulpturverk siden da. I alle fall delvis, smiler Olav.

Et av brødrenes absolutte favoritter er verket «Untitled» av Ellsworth Kelly, som henger i atriet utenfor hovedkontoret.

– Det var rett og slett kjærlighet ved første blikk, sier Olav.

– Den er en enkel og enestående vakker, sier Frederik.

Brødrene går frem og tilbake og ser hvordan det flate lyset får skulpturen til å endre seg.

– Jeg beundrer den hver gang jeg går forbi, legger Olav til.

Første gang brødrene så verket, hang det i kunstnerens atelier i Upstate New York. De to var sammen med Renzo Piano og konsulent Peder Lund i Kellys atelier for å snakke om skulpturparken på Tjuvholmen. På en stor, hvit vegg ruvet den sorte, grafiske skulpturen. Solen sto på slik at den kastet store skygger bortover veggen. Umiddelbart sa brødrene: «Det ønsker vi oss!»

– Men det var jo ikke egentlig til salgs. Ellsworth Kelly hadde dette kunstverket på sitt atelier fordi han likte det selv, forteller Olav.

Kunstneren lot seg likevel overtale. To år etter at Kelly døde, lever kunstverket hans videre her, på Ullern i Oslo, i et fint samspill med Marina Abramovićs elleve meter høye kunstverk «Chair for Man and his Spirit». En svart og stram skulptur med én uoppnåelig stol på toppen og én stol i sittehøyde med en stor krystall i ryggen. Da den innflytelsesrike kunstneren var i Oslo i fjor sommer, var hun på besøk hos Selvaag og fikk prøvesitte sin egen stol.

– Hun likte så godt hvordan stolen sto sammen med Kellys verk. De bodde og jobbet begge to i Upstate New York og kjente hverandre godt.

Røff start

Det er ti år siden Olav og Frederik tok over driften av Selvaag, midt i finanskrisen.

– Det var ganske røft, det kan du trygt si, sier Olav.

De mener det var en styrke at de var to, og at de evnet å trekke i samme retning.

– Vi måtte ta en del tøffe strategiske beslutninger og har kommet styrket gjennom dette, men det var en ilddåp, sier Frederik.

I disse årene ble det satt en kraftig brems på innkjøp av kunst. I tillegg solgte de noen verker. Noen salg irriterer dem fortsatt.

– Vi solgte … av en eller annen merkelig grunn, solgte vi Richard Prince-bildet... det badebassengbildet, sier Olav henvendt til Frederik.

– ... det har irritert meg flere ganger.

– Og Marino Marini-skulpturen ... det var mye verre. Det var helt katastrofe, sier Frederik.

– Ja, vi solgte en skulptur av Marino Marini som farfar kjøpte på Venezia- biennalen i 1957. Han hadde truffet ordentlig godt, det ble svært verdifullt. For oss hadde det i tillegg en nostalgisk verdi. Den skulle vi ikke ha solgt.

Det ble bedre tider og mulighet for å kjøpe kunst igjen.

– Kombinert med at det kom noe rekende forbi som vi ikke klarte å motstå fristelsen av, sier Olav.

– Det er selvsagt ikke alltid rasjonelt, vi bruker ofte mer enn det vi planlegger for, sier Frederik.

Fuglehund-kunst

70-tallet: Mellom de nye blokkene på Ullerntoppen krydde det av unger. Rett nede i veien, der deres farfar hadde bygd en villa like etter krigen, vokste Olav og Frederik Selvaag opp. Men det var her oppe alle kameratene bodde. Det var her de syklet rundt, løp i skogen og spionerte på de som bodde i provisoriske hytter i Merradalen.

– «Feltet» kalte vi det her, smiler Olav.

– Det var et eldorado for oss ungene, bilfritt, trygt og godt, sier Frederik.

Dette var deres lille verden.

– Men det var så mye større da, sier Frederik.

Brødrene rusler rundt på den asfalterte stien mellom blokkene. Snakker om blomsterkassene, eller grisetrauene som de ble kalt, som var Selvaags signatur. Noe er forandret, blokkene er pusset opp, lekestativene byttet ut, skolen er blitt barnehage, men skogen er den samme. Og som en brikke i et minnepuslespill: En bronseskulptur ved parkeringen foran skolen og blokkene.

– Denne så vi mange ganger om dagen. En engelsk setter, akkurat passe størrelse til å sitte på ryggen, sier Frederik.

– Jeg kan nok ikke si at det var denne skulpturen som vekket kunstinteressen, men den er en del av barndomsminnene, sier Olav.

– Den heter «Fuglehund», ser jeg, sier Frederik.

– Ja, og det forklarer egentlig hele skulpturen, ler Olav.

Vekket kunstinteresse

Da de var yngre var kunst noe mor og far hadde på veggene hjemme og skulpturer noe som ble satt ut i alle prosjektene Selvaag bygget.

– Moren vår var opptatt av kunst, hun likte å male og lagde kunst i glass og stein, selv om hun ikke solgte det hun produserte.

Det var først i studietiden Olav og Frederik for alvor ble interessert i kunst.

– Da kjøpte jeg mitt første moderne verk, sier Olav.

– Hvilket var det? spør Frederik.

– Nei, nei, det er ikke noe jeg ... du skal få det en gang. Jeg husker at kunstinteressen ble vekket, jeg skjønte at kunst var noe mer enn det vi hadde vokst opp med. Det er mange dimensjoner med moderne kunst som spiller på andre følelsesspektre enn det figurative og tradisjonelle, sier Olav.

Frederik fikk øynene opp for hva kunst kunne være da han tok en Art Class på en sommerskole da han var student.

– Da skulle jeg skrive en tolkning av et verk eller to, jeg husker ikke hvem jeg skrev om, om det var Monet eller noe sånt. Jeg tror det gikk på bruk av lys i bildet. Da skjønte jeg at dette var moro, forteller han.

Siden studietiden har brødrene vært på Veneziabiennalen og stadig dratt på studieturer til New York og London for å gå på museer, gallerier og utstillinger.

Den første gangen de viste at tredje generasjon Selvaag tok kunstinteressen i en annen retning, var i 1998, ved etableringen av Tatler i Bogstadveien 11.

Olav og Frederik Selvaag ville gjøre noe helt annet og kombinerte shoppingopplevelsen med vågal samtidskunst.

– I rulletrappen hadde vi en vegg dekket med fotografier av Nobuyoshi Araki, med blomster og geishaer. Det skapte en del reaksjoner, jeg husker jeg fikk en mail av en dame som hadde vært på shopping med sin tenåringsdatter, og hun kom aldri til å sette sine ben i Tatler-huset igjen, smiler Olav.

– Det får være helt greit om ikke alle liker kunsten vår, det er slik kunst er. Det viktigste er at det pirrer og vekker noen følelser, om det så er forakt eller glede, sier Frederik.

– Det er vellykket om noen får en opplevelse av å se kunsten, sier Olav.

Tjue år etter at kunstinteressen ble vekket, klarer de ikke å se for seg hvordan livet hadde vært uten kunst.

– Det hadde blitt mer endimensjonalt. Kunst tilfører livet noe som er annerledes, noe kreativt, det gjør livet rikere, sier Frederik.

– Livet ville vært kjedeligere uten kunst, supplerer Olav.